Hvil i fred min elskede Ultra ❤

den

Min elskede Ultra er borte for alltid. Det gjør så utrolig vondt og jeg er så innmari lei meg. Savnet er helt ubeskrivelig og smerten er fortsatt påtrengede. Jeg har fysisk vondt i hjertet, og jeg klarer fortsatt ikke å snakke om Ultra uten at jeg begynner å gråte.

De første dagene etter at hun sovnet inn gikk i en døs hvor sorgen var så altoppslukende at jeg bare eksisterte. Smerten og savnet etter min aller beste venn er så vond. Selv i dag, en måned etter at hun ble borte, gråter jeg bare jeg forsøker å skrive dette innlegget.

Min elskede Ultra, min beste venn, min once-in-a-lifetime hund, jeg kommer aldri til å glemme deg. Jeg håper en dag at jeg kan glede meg over alle våre fantastiske turer og opplevelser, dine funn som redningshund som ga mange familier svar, og din ubetingede kjærlighet. Jeg savner deg ❤!

Jeg vet at mange har lurt på hva som skjedde med Ultra og her følger altså hele historien, for dem som er interessert. For de som kjenner Ultra, og meg, så vet dere at Ultra har hatt flere skader tidligere, blant annet fall fra stor høyde, og hun hadde en tøff fødsel i 2018.

Ultra ble skadet på trening rett etter regodkjenning i 2019. Hun falt da vi trente melding, men det var ikke noe som fremsto som alvorlig. Snarere tvert i mot, hun reiste seg opp og klinte til med melding på figurant. Typisk Ultra ❤! Ett par dager senere ble hun halt på forlabben med store smerter, og veterinæren satt henne på betennelsesdempende og smertestillende. Etter noen uker tok vi røntgen som viste begynnende forkalkninger i ryggen. Jeg tok med Ultra til en annen veterinær for å få en second opinion, men han avdekket det samme, begynnede forkalkninger i ryggen. Tips om forsiktig opptrening og styrketrening.

Gjennom vinteren fikk jeg hjelp av en dyktig veterinær og osteopat, som behandlet Ultra månedlig. Hun avdekket skader i bløtvevet i skulder, flere låsninger i rygg og nakke og vi gikk jevnlig til behandling og forsiktig opptrening. I hele vinter har vi gått lange turer i terrenget, og da påsken kom hadde vi begynt med litt sykkelturer igjen. Vi deltok på noen leteaksjoner og det så ut som om vi var på god fart tilbake til normal hverdag.

Første helgen i mai var vi som vanlig på tur og i skogen hoppet Ultra over en tømmerstokk. Hun auet seg og jeg hørte at hun fikk vondt, men hun hadde ingen synlige skader og vi tuslet videre på tur. Senere på dagen stoppet hun og frøs til is på gressplenen, sto helt stille i frysposisjon og bare skrek. Jeg skjønte at noe var alvorlig galt og fikk henne hjem. Ga henne smertestillende og ringte veterinær. Samme historie som sist, ta det med ro, betennelsesdempende og smertestillende i noen uker.

Jeg slo meg ikke til ro med det svaret og dro sporenstreks til min vanlige veterinær som igjen avdekket flere låsninger i rygg og nakke. Mistanke om skade i Iliopsoas muskelen.  Det er en ganske vanlig skade på sportshunder, men det er ikke alle veterinærer som er kjent med dette. Vi ble beordret seks uker i helt ro, kun ut å gå på do. Jeg fulgte rådet og Ultra fikk bo hos Hilde for å være mest mulig i ro. Der er det store fine gressplener og Ultra fikk mulighet til å være utendørs, uten å måtte bevege seg. I mellomtiden fikk jeg låne Uro, han bodde hos meg og ble med meg på trening. Tusen takk til Hilde som har vært en enestående støtte og god venninne hele denne perioden.

Etter noen uker merket vi at tilstanden til Ultra ikke ble bedre, snarere tvert i mot, den forverret seg. Hun beveget seg dårlig, auet seg flere ganger og endret atferd. Ny veterinærkonsultasjon og nye røntgenbilder avdekket forkalkning flere steder i ryggen, i tillegg til en ryggmargskompresjon i nakken. Ryggmargskompresjon: ryggmarg, cauda equina, mao. en prolaps/skiveutglidning i nakken som klemte på ryggmargen. Konklusjonen var at Ultra måtte stå på smertestillende hele livet, det kunne fungere i noen måneder, eller ett år, eller to år, men skaden var fatal. Hennes karriere som redningshund var definitivt over.

Jeg ga henne smertestillende og i ett par dager så det ut til at hun kunne fungere som tilnærmet normalt. Vi begynte med forsiktige turer for opptrening igjen, men det viste seg å ikke fungere. Ultra ble bare dårligere og dårligere og den siste helgen var atferden hennes helt endret. Hun bjeffet til Hilde, knurret til Uro, bustet på alt og alle og gikk å la seg alene i garasjen for å være i fred. Hun ville ikke gå ut av bilen for å gå på tur, og da jeg var på besøk hos Hilde nektet hun å komme ut av bilen. Hun gikk på tunet og skrek av smerte og da vi kom hjem lå hun bare stille og så på meg. Min elskede, vakre hund var mett av dage og fortalte meg at det var på tide å ta avskjed.

Resten er historie. Siste dagen ble det badetur, skogstur, feltsøk, tur med Uro, god mat og kos hele dagen. Ultra fikk løpe på tunet til veterinæren, leke med kongen og sovnet stille inn i fanget mitt, omgitt av gode venner. En verdig avskjed for en fantastisk redningshund.

Hvil i fred min elskede Ultra ❤, du har satt dype spor i hjertet mitt ❤.

2 kommentarer Legg til din

  1. Fonnis sier:

    Tårene triller, Ann-Kristin. Utvilsomt riktig avgjørelse, men så alt for tidlig for vakre Ultra. Hvil i fred – kondolanser til deg. Man blir så glad i dem.

    1. annvenne sier:

      Takk for omtanken Marie <3. Jeg det er vanskelig å akseptere at hun er borte for alltid. Jeg savner henne. Jeg var så veldig glad i henne <3.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..